Kråka
Den gamle kråka, oksegrå og lurvete, lågbeint i hinkende hopp over halmstubben på en rålendt liten åkerlapp ved vegen.
Hver dag, hver jordtunge dag den samme evindelige jakten på frosk og tordivler og annet smått av jordisk jord-liv.
Og så - sjokk sjokk sjokk av gistne, trøtte vinger på flukt mot nærmeste skogbryn mens høgdene ute i synsranda hildrer i det fjerne, lokkende som blå rop mot himmelen.
“Hans Børli”
Oktober
Disse brådjupe kveldene om høsten når håen rimer over engene og måneskinnet ligger som en snirklet gammel urnøkkel av gull midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen. Et traneskrik går vilske i skogen, det lukter blod og is i vinden, - du er så higende nær ei lykke at hele atlanterhavet av sorg i verden skiller seg fra den.
“Hans Børli”
Tro meg, uten kråker ville ikke livet være det samme.
Uten kråker på skeive i vinden over blakke jorder etter høstregnet.
Uten kråker kraksende på hestelorten langs tømmerveger over mørknende sjø-is om våren.
Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende mot menneskenes boliger når det dages.
Uten kråker ville det være et tomrom i vinden, en skygge av savn bak øynene dine.
Alt av liv behøves hos Livet. Og kråka vet ikke at den heter kråke.
Hans Børli
